Lorens Berg (statuen)
En statue av Lorens Berg er plassert ved Prestbyen.
Statuen ble avduket 31. august 1952. Den er laget av billedhuggeren Hans Holmen.
I forbindelse med avdukingen skrev Sandefjords Blad[1] :
Det var en stor dag i Prestbyen krets i Kodal i går da monumentet over banebryteren i norsk bygdehistorisk forskning Lorens Berg ble avslørt ved den skole som i så mange år nøt godt av hans inspirerende undervisning. At Bergs eminente begavelse og utmerkede personlige egenskaper også hadde hatt en breddevirkning utover kretsens grenser og utover hans virksomhetsår her oppe fikk klare uttrykk gjennom dagens tre taleres vitnesbyrd. Han hadde vært en kraft bygda i de årene han hadde sin skolevirksomhet her oppe.
Frammøtet av folk fra nær og fjern var stort. Foruten bygdefolk var det mange til stede av den store slekt som Berg tilhørte. Blant de eldste frammøtte var grosserer Kr. Kolkinn, Oslo, redaktør Gustav Sørensen, Sandefjord, og sist, men ikke minst Bergs gjenlevende bror, Hans Holand. Av Bergs nærmeste familie var to sønner, herrene Trygve og Øivind Berg til stede ved høytideligheten.
Det hersket en enstemmighet blant de tilstedeværende som hadde kjent Lorens Berg godt om at Hans Holmens statue ga et karakteristisk og levende bilde av modellen. Portrettlikheten er slående, og det har lykkes kunstneren på en fortrinnlig måte å få Bergs elskelige og smukke personlighet til å stråle ut av granitten. Statuen har også fått en meget vakker ramme, med Gallisvannet og myke og åslinjer som bakgrunn. Plasseringen er særdeles vellykket, med statuen vendt mot Bergs gamle skole.
Høytideligheten i går ble åpnet ved at Ivar Bjørndal ønsket de frammøtte velkommen. En spesiell hilsen ga han Bergs slekt og nærmeste familie, og dagens talere. Etter at forsamlingen hadde sunget tre vers av «Ja vi elsker» ble ordet gitt til dr. philos Arne Gallis som fortalte Lorens Bergs livshistorie og redegjorde for hans livsverk.
Dette var historien om den fattige og begavede bondegutt som fra han ble foreldreløs i niårs-alderen, siden måtte sørge for seg selv og rydde seg en livsbane. «Hølingen» fra Berge i Kodal var rundt på forskjellige gårder i hjembygden og «tjente» før han til slutt kom til Karl Nilsen, Bjørndal, hvor han fikk en god tid og hvor man verdsatte guttens gode evner. Etter konfirmasjonen kom han til sjøs et par år med Karl Nilsens skuter før han kom på amtsskolen på Amundrød i Hedrum. Herfra gikk veien til Asker seminar hvor han tok lærerprøven med beste karakter. I ni år var han lærer på Tjøme før han i 1891 fikk lærerposten ved Prestbyen skole. Her virket han til 1899 og arbeidet også utrettelig utenom skolen for opplysning og kulturvekst blant bygdas ungdom. I 1899 ble han lærer i Kristiania, og her fikk han anledning til å dyrke interesse som tidligere hadde våknet hos ham – bygdehistoriske studier. Det var Lorens Berg som skulle bli banebryteren i den bygdehistoriske granskning her i landet.
Taleren skildret Bergs arbeidsmåte, hans intense innlevelse i de gamle tradisjoner og hans grundighet som munnet ut i bygdebøkene «Andebu», «Brunlanes», «Hedrum», «Tjølling», «Sandeherred», «Tjølling» og «Nøtterøy», verker som vitner om den utrolige bredden i Bergs kunnskaper om folk og forhold i gammel tid.
Lorens Berg døde i 1924, 62 år gammel, mens han satt oppe i arbeidet med bygdeboka om Stokke. I sin vurdering av Lorens Bergs livsverk hevdet dr. Gallis at det Lorens Berg ville med bygdebøkene sine var å gi bondereisningen som foregikk her i landet historisk perspektiv. Til belysning av dette siterte taleren fra et intervju i «Sandefjords Blad» hvor Berg like før sin død uttalte: «Det jeg egentlig tar sikte på, er å knytte folket fastere til bygda si. En trenger det for å hevde seg i konkurransen, særlig med byene, så en ikke forlater sin egen jord for raskt. Når folk får rede på at deres slekt har bodd på gården eller i bygda i århundrer, fristes de ikke så lett til å reise vekk. Deres standkjensle, så å si, blir styrket, det gir økt selvtillit og i god forstand en stolthet som bunner i bevisstheten om å være runnen av god gammel «rot».
Dr. Gallis understreket at det var dobbelt kjært at monument over Lorens Berg var utført av hans gamle venn, Hans Holmen. Dette monumentet skal holde minnet levende om en stor sønn av Andebu.
Etter at Framnæs Guttemusikkorps hadde spilt fedrelandssalmen ble avdukingstalen holdt av Berg slektning og tidligere sambygding, sogneprest Niels Steen, Telemark.
Taleren sa blant annet: Jeg ikke riktig enig med meg selv om hva jeg skal takke mest for enten - æren ved å få avduke dette skjønne og verdig minnesmerke som min ungdomsvenn Hans Holmen har laget til et varig minne om denne vår venn og sambygding, som sammen med de mange bortgangne slekter sover sin lange søvn på Kodal, fødebygden og hjembygdens kirkegård - eller gleden, som jeg føler ved at en kjær tanke og et inderlig ønske, som jeg har hatt i mange år, nå er blitt i virkelighet.
Jeg kjente Lorens Berg fra han i sine manndomsår kom som lærer til klokkerskolen på Prestbyen.
Jeg fikk alltid det inntrykk av ham at han var en beskjeden og ydmyk mann, enten det nå var i kirken på søndagen da han forrettet både som klokker og i mange år også som organist, eller det var i skolestuen slik som jeg så ham en vinter jeg gikk her på aftenskolen for ham.
Men jeg fikk også et bestemt inntrykk av at han var en mann som ville gjøre sin plikt etter sin egen samvittighet og beste overbevisning.
Han var etter mitt skjønn, en likefrem fremragende lærer. Han fikk nemlig som få stoffet til å leve for elevene. Se bare på den vesle norske grammatikken, han fikk skrevet og utgitt mens han var her. Det er ikke lett å gjøre en grammatikk lettlest og lett forståelig for en nybegynner. Men også det klarte Lorens Berg fint.
Det måtte et meget stort overskudd av kraft og vilje til å få utrettet så meget på bygdeforskningens område som Lorens Berg under vanskelige kår fikk lykke til å utføre.
Han hadde en likefrem fenomenal personalkunnskap av slektene tilbake til middelalderen og opp til 1700. Han sa det slik en gang: Jeg tror jeg tør å si at jeg kjenner bedre de mennesker som levde her, i bygdene for ett eller to hundre år siden enn jeg kjenner dem som lever her i dag.
Dersom jeg torde bruke et så stort forbilde som Henrik Wergeland, så vil jeg til slutt gjerne si de ord, som han brukte da han avslørte Krogh-støtten ved Ankerbrua i Oslo:
Der ligger kransen for Krogh. Den er av malm og dog dufter den.
Slik er det også med dette monument over Lorens Berg. Det er veltruffet og karakteristisk for den lille smålåtne mann han var. Billedhuggeren Hans Holmen skal ha både takk og ære for vel utført arbeide. Minnesmerket er av hard stein, men det ånder likevel av et varmt hjerte som slo i kjærlighet for bygd og folk og land, og som derfor fortjener den sene, men uforbeholdne anerkjennelse som et slikt overskudds livsverk virkelig bør ha.
Forsamlingen reiste seg da billedhugger Hans Holmen gikk fram og fjernet dekket fra statuen og med blottede hoder hilste de tilstedeværende avbildningen av den skikkelse som for mange av dem var kjent og kjær.
Billedhuggeren ble hilst med hjertelig bifall.
Til slutt mottok ordfører Strandskog med en takketale monumentet på kommunens vegne og understreket at det i framtiden måtte bli en kjær plikt for bygda å verne om monumentet og den plass det står på. Ordføreren takket sogneprest Steen som den der hadde kastet fram tanken om et monument over Lorens Berg, han takket giverne i Amerika, og Hans Holmen og minnesmerkekomiteen, og alle som hadde sin andel i at Lorens Berg hadde fått sitt monument.
Herr Trygve Berg takket på familiens vegne for den heder som her ble vist hans far. Tidligere hadde sogneprest lest et takkebrev fra Lorens Bergs datter i Montana, fru Aslaug Berg Tutvedt.
Minnesmerkekomiteen som har utført et godt arbeid i forbindelse med virkeliggjørelsen av planene om å skape et verdig minnesmerke over Lorens Berg har som sin formann hatt Odd Gallis.
Under høytideligheten ved Prestbyen medvirket foruten Framnæs Guttemusikkorps under sin dirigent herr Hoelset også Andebu Sangkor.
Etter avsløringshøytydeligheten var Lorens Bergs nærmeste slektninger og en del innbudte Andebu kommunes gjester ved en middag i Herredshuset.