Peder Jenssøn Skabo

Fra Kodal bygdeleksikon
Hopp til navigering Hopp til søk

Peder Jenssøn Skabo (sannsynligvis født i Danmark, død 1656 i Andebu), sogneprest i Andebu fra 1620 til 1655.

Peder Skabo ble kapellan i Andebu i 1619, og sogneprest i 1620. Han var muligens dansk, og kom kanskje fra Skagen på Jylland (han skrev tidvis navnet sitt «Schaubo» – altså at han kanskje var «Skagens-bo»).

Like etter at han kom til Andebu giftet han seg med datteren til foregående sogneprest, Peder Jenssøn Holm. Skabos første hustru døde i 1623. Han giftet seg så med Anne Olufsdatter, og fikk to sønner med henne. Anne døde i 1630. Sognepresten giftet seg da for tredje gang, nå med Åse Jørgensdatter Scrøder. I dette ekteskapet hadde Skabo tre sønner. Åse Skabo døde i 1649.

I 1623 begynte han å skrive ei bok hvor han førte inn en del av sine embetshandlinger. Det han skrev inn i boka var hvem som ble født, døpt og døde i de tre sognene i Andebu. Skabos bok er den første kirkebok i Norge, eller i alle fall den første som er bevart for ettertiden. Andebu kirkebok 1623 – 1738 er en del av Norges dokumentarv, et register over de viktigste dokumentene i norsk historie. Det er en nasjonal utgave av UNESCOs Verdensminne-program.

Peder Skabo gikk av som sogneprest i Andebu i 1655, og han døde året etter. Det var sønnen Jens som overtok som sogneprest i Andebu.

Mye tyder på at Peder Skabo har vært en dyktig prest, som dessuten hadde et godt forhold til bygdefolket. Enda viktigere er det at Skabo gjorde alt han kunne for å heve opplysningsnivået i Andebu, og at dette både direkte og indirekte bidro til å høyne også det moralske nivået. Biskop Nils Glostrup er full av lovord etter sine visitaser i 1627 og 1637. Om den siste visitasen skriver han: «En talrig Ungdomsskare var her mødt frem, udmerket oplæret i Forklaring af hele Katekismen.»

Lorens Berg omtaler Peder Skabo bl.a. i disse ordelag: «Et fordelaktig vitnesbyrd må det også sies å være, at han innrettet en kirkebok for Andebu. Den er ennå i behold, og er landets eldste. Den viser at bygdefolket i 1630-40-årene sto høyt i sedelighet, og at lovbruddene ble færre i disse årtiene.»