Vis kilden til Kodal er noe for seg sjøl

[[Kategori:Historier fra Kodal]]
[[Fil:Olav Strandskog.png]]

'''I [[1942]] skrev lærer [[Olav Strandskog]] følgende beskrivelse av Kodal. Mye av det han skrev stemmer fortsatt:'''

Når du for første gang kommer til Kodal, så vil du visst ikke bli så svært imponert, for bygda ruver hverken med høye fjell eller noe annet stort og mektig som faller dig i øynene. Heller ikke kan vi vel regne Kodal med blandt «de brede bygder med de store gårder» - og du vil nok heller ikke rope over deg i undring og si noe sånt som: «Å nei så vakkert!»

Men jeg tror det er med Kodal som med enkelte lykkelige mennesker: «de vinner seg ved omgang». En blir mer og mer glad i dem etterhvert som en lærer dem bedre å kjenne.

Slik vil det også gå med den som kommer til Kodal. Slår han seg til der for en tid, farter om i skog og mark, gir seg tid til å slå av en prat med kodølingene og lærer dem å kjenne, så vil han ganske sikkert bli «inntatt» ·i bygda. Han vil oppdage at det er vakkert her, riktig «småvakkert». Og er han litt av en sportsmann som liker å ferdes i skog og fjell, så vil han finne at Kodal har et sportsterreng så prektig som en bare kan ønske seg det. Og sist, men ikke minst: Han vil forstå at kodølingene i «bunn og grunn» er noen prektige mennesker som han vil sette pris på å kunne regne med som sine venner. Derfor hender det ikke så sjelden at den som kommer til Kodal og blir kjent, han slår seg ned her for levetida. Og reiser han, så kommer han som regel igjen!

Men Kodal er bare en liten «innestengt» Vestfoldbygd – så noe særlig tiltrekkende ved den kan det da ikke være, sier du. Ikke ligger bygda ut mot det store lokkende havet, grenser heller ikke oppover mot høyfjellet - så noe av skjærgårdens eller høyfjellets charme har den da ikke.

Vel, det kan sies så meget vakkert både om sjøen og fjellet. Fjell-lufta er ren, frisk og lett og den gir sin egenartede stemning. Fjellet gir helsebot for trette og slitne mennesker. Sjøen og sjølufta likeså. Og både fjellet og sjøen bærer oss likesom så langt utover og gir oss så meget av uendeligheten, kanskje allermest sjøen som synger sin egen sang med selve evighetens tone.

Men Kodal? Ingenting mot det store og mektige, selvsagt! Men tross alt «noe for seg sjøl»». Nettopp dette særegne ved bygda er det som virker tiltrekkende og forfriskende på en. Og om du ikke kan komme så høyt opp som for eksempel på Gaustatoppen, så kan du likevel komme så høyt at du kan se både Gaustatoppen og sjøen med, og derved kanskje også få føle den samme stemning som fjellet og sjøen qir.

Men for å komme så høyt må du riktignok ta turen helt til Knappen, eller Knappreip som den også kalles, og det røyner jo litt på for en makelig kropp. Men du verden. for en herlig tur, kanskje helst om vinteren på ski. Og her fra Knappen har du så et herlig utsyn innover skog- og fjellvidder og utover mot det store lokkende havet, som bærer bud fra verden der ute og fører dine tanker utover til dem som lengter hjemover - også til Kodal. For å være rettferdig bør en vel gjøre oppmerksom på at Knappen også er noe av en Kvelde- og Hvarnessokning, for grensen mellom de tre sogn møtes midt oppe på toppen. Som gode granner kan jo det passe godt.

Her fra Knappen har du også godt utsyn over Kodal, slik som den i grunnen er: skog og fjell, knauser og koller og så jorda og gårdene innimellom. Gårdene ser du dog her fra Knappen mindre til. Men du får et godt inntrykk av hvordan dalen er: så «sundrive» og skiftende mangfoldig som vel mulig. Og det er da nettopp dette som gjør den til slikt ·et ypperlig sportsterreng som den er. Ikke dette jevne, ensformige med de store linjer som nok kan være vakkert og imponerende, men som i lengden kan virke trettende.

Nei, her i Kodal skifter billedet fra hver en kolle! Og ferdes du i skog og mark her. så kommer du likesom stadig over noe nytt. En kan gjerne si med Garborg: «Den må ikkje gå i draumar som her vil koma fram med heile bein». For aller best som du ferdes på en jevn og nokså lett framkommelig sti i skogen, så vet du ikke ordet av det før du står framfor et hengebratt stup så du må henge i både armer og bein for å komme videre fram - eller du havner i en bunnløs myr og blir liggende i til oppunder armene.

I det hele tatt er terrenget her i Kodal slik at det alltid kan by på overraskelser. Du kan likesom aldri vite hva slags «eventyr» du kan komme ut i når du gir deg på vandring ut i skogen her. Men er det ikke nettopp dette som gir spenning og virker fornyende og forfriskende på en og gjør at en får lyst til å komme igjen?

Det viser seg da også at det år for år blir fler og fler som finner vegen opp til Kodal - på ski om vinteren eller på fotturer rundt i skogen og fjellet om sommeren.

Kodal er blitt Sandefjords «Nordmark».

Dette gjelder kanskje i første rekke vestre Kodal. Det kommer vel for en stor del av at terrenget her henger naturlig sammen med det prektige terrenget omkring Røisa, Tystemyr og Knappen, som altså for en stor del hører Kvelde og Hvarnes til.

Men for dem som synes turen hit opp røyner for meget på, er det mer enn nok av skog og fjell til sportsterreng både i vestre og østre Kodal. Og i skogstrekningen mellom vest- og østbygda har vi da Vardås som i motsetning til Knappen er ren kodøling om enn ikke så høy som denne, nemlig bare 237 m. o. h. Også herfra har du prektig utsyn over en stor del av Oslofjorden, og du ser mer av gårdene både i vestre og østre Kodal enn du ser fra Knappen.

Skal vi så ta noen sammenlikning mellom vest- og østbygda hva «naturlige herligheter» angår, så ser vi nok at østbygda er den som går av med seiren når det gjelder jordvidde og antallet av større gårder, men så har til gjengjeld vestre bygda den største skogeiendommen i hele Andebu, nemlig nordre Gjerstad med sine 2500 mål skog. At østbygda som den største også er kirkebygda er selvsagt, men sier et gammelt sagn sandt, så har også vestbygda i gammel tid hatt kirke, nemlig på vestsida av Svartåa på Nomme. Her har vi da også den dag i dag «kjerkeroa» hvor kirken skal ha stått.

Svartåa ja. Hva er det for en «storfisker» som ikke kjenner den ? Har du lyst til å følge den til ende, så kommer du langt nord for Rennesik og ikke langt fra Solbergvannet i Hvarnes til et lite rundt vann, Svartevann. Dette er så «opphavet» til Svartåa. Det skal være «dørgende» fullt av tryte, sier gamle folk.

I østbygda har vi så Skorgeelva, gamle Kvara, som bygda skal ha navnet etter. Bygdenavnet var i gammel tid Kvaradal, sies det. Hvordan dette er blitt forvrengt til Kodal, er ikke godt å forstå. Det høres i hvert fall helt urimelig ut, og det vilde kanskje være på sin plass at bygda fikk det gamle, vakre navnet tilbake.

At vi her i Kodal tror på gammel historisk grunn, viser bl. a. alle gravhaugene som er her, både i vest- og østbygda. Vi har da også i vestbygda gamle Geirastadir. Om det var på denne gården Olav Geirastadir, halvbror til Halvdan Svarte, bodde, er vel imidlertid tvilsomt. Etter historikernes mening skal han ha bodd på Geirastadir i Tjølling. Nok om det. Det hviler likevel mange staute forfedre rundt omkring i gravhaugene her i Kodal. Det er sikkert nok. Og ofte når vi ser disse gravhaugene, kommer vi i hug Garborgs ord:

''Her ligg dei grav i grav
frå heid og ned til hav
som stridde so.
Gud sign kvar ærleg svein
som søv her under stein,
Gud sign dei kvar og ein
der dei er no !''

Om det lever folk i Kodal idag som kan føre slekten sin tilbake til noen av dem som hviler i gravhaugene her, se det er det jo umulig å vite noe om, men sikkert er det nok at mange kan føre slekten sin nokså langt tilbake. Således er det flere som slekter ned fra Kari Hvitstein som levde på Hvitstein for 2-300 år tilbake. Denne Kari skulde være «ei særs dugande» kvinne og eide så godt som hele Hvitstein og store skogvidder. Hun drev da også flere sagbruk. Det fortelles også at hun drev brennevinshandel på Hvitstein. Det er da mulig at det er fra denne tiden det skriver seg det ordet om at det skulde tre lensmenn til en kodøling.

Hvordan det er med det, er jo ikke godt å vite, men det tyder i hvert fall på at kodølingene før i tida ikke var å «spøke med»!

Ett er i hvert fall da sikkert, og det er at kodølingene må ha gått fram i «visdom» med kjempeskritt, så for den saks skyld kan de no godt greie seg - uten lensmann.