|
Lorens Bergs dikt slik Lorens Berg skrev det i 1922
|
|
Lorens Bergs dikt slik det ble uttalt på Kodal-bygdemål på 1920-tallet
(tykk l og r er skrevet med halvfet tekst)
|
|
For alvor Per har kvelda,
og dagsverket er slut.
Naa la han seg til hvile,
den gamle Kodalsgut.
|
|
Fær ælvår Per har kvællæ,
å daksværke er slutt.
Nå lae'n sæ te vile,
dæn gamle Kodærsgutt.
|
|
Ja, lang og varm og trabel
var arbeidsdagen din,
du tok din dont i verda
med lyst og freidig sind.
|
|
Ja, lang å værm å trabel
var ærbisdaen dinn;
du tokk din dånt i velæ
me lysst å fræidi sinn.
|
|
Du oppe var med sola,
naar faulen sang i top,
om klokka laa i lomma,
du tok ho sjeldan op.
|
|
Du åppe var me solæ
når fæuer 'n sang i tåpp;
åm klåkkæ lå i lommæ,
du tokk o sjellæ åpp.
|
|
Og plaugen skar i teigen,
og harva beit og reiv,
og Trina kom med kornet
til kake og til leiv.
|
|
Å plæuen skar i tæien,
å hærvæ bæit å ræiv,
å Trinæ kåmm me kønne
te kake å te læiv.
|
|
Og øksa sang i lia,
og bækken ga dig dram,
og Svarten maatte filte,
for lasset skulle fram.
|
|
Å øksæ sang i liæ,
å bekken ga dæ dramm,
å Svartt'n måtte fillte,
får lasse skulle framm.
|
|
Du lo, naar sola straala,
og yrket dit gik godt,
du lo, naar regnet sila,
og arbeidet gik traatt.
|
|
Du lo når solæ strålæ,
å yrke dett jikk gått;
du lo når rængne silæ,
å ærbie jikk trått.
|
|
Aa ta i, det var leksa
du blei en mester i,
aa holde ut, var konsta
du øvde al di tid.
|
|
Å ta-i, de var leksæ
du blæi en mester i;
å hølle ut var kånstæ
du øvde æll di ti.
|
|
Ja, sat det nogen tylvter
i bygda rundt som Per,
vi hørte mindre suting
om priser, skat og vér.
|
|
Ja, satt de noen tylter
i bygdæ runnt såm Per,
vi hørte mindre suting
åm prisær, skatt å ver.
|
|
Men Per, den blide gubben,
ble baade harm og stri,
om han traf vinglerier
mot bibelboka si.
|
|
Men Per, dæn blie gubben,
blæi både hærm å stri.
åm hann traff vringlerier
mot bibelbokæ si.
|
|
For Per, den sterke kjempa,
i bringa var han mjuk,
om kroppen hadde helsa,
var sjela syndesjuk.
|
|
Får Per, dæn stærke kjempæ,
i bringæ var'n mjuk;
åm kråppen hadde helsæ,
var sjelæ sønnesjuk.
|
|
Han villig knepte hender
og bøgde ydmykt kne
for himlens far og frelser,
og vannt sig sjælefred.
|
|
Han vilju knefte hennær
å bøgde ydmyg kne
får himlens far å frælser
å vannt sæ sjelefre.
|
|
Da han fik graahaarskrona,
og kinnet skrukna til,
og armane blei trøtte
- da vekste Pers's smil.
|
|
Da'n fækk gråhårs-kronæ,
å kjinnæ skruknæ tæll,
å ærmæne blæi trøtte,
da vekste Pers'es smil.
|
|
Han snakka med Vorherre
som baanet med sin far,
og venta trygt på himlov,
naar tida ute var.
|
|
Han snakkæ me Vårhærre
såm båne me sinn far
å ventæ trykt på himlåv
når tiæ ute var.
|
|
Saa kom den sisste svemnen,
og livsdagen var slut.
Sov godt der under tuva,
du gjeve Kodalsgut!
|
|
Så kåmm dæn sisste svemn'n,
å lifsdaen var slutt.
Såv gått der unner tuæ,
du jeve Kodærsgutt !
|
