Gamle Per Trolsaas (dikt)

Lorens Berg skrev i forbindelse med Peder (Per) Trollsås' dødsfall i 1922 et dikt om den driftige gårdbrukeren på Søndre Trollsås.

Diktet er beskrevet som "vakkert" og som "noe av det beste han har skrevet i vers".

---

Lorens Bergs dikt slik Lorens Berg skrev det i 1922		Lorens Bergs dikt slik det ble uttalt på Kodal-bygdemål på 1920-tallet (tykk l og r er skrevet med halvfet tekst)
For alvor Per har kvelda, og dagsverket er slut. Naa la han seg til hvile, den gamle Kodalsgut.		Fær ælvår Per har kvællæ, å daksværke er slutt. Nå lae'n sæ te vile, dæn gamle Kodærsgutt.
Ja, lang og varm og trabel var arbeidsdagen din, du tok din dont i verda med lyst og freidig sind.		Ja, lang å værm å trabel var ærbisdaen dinn; du tokk din dånt i velæ me lysst å fræidi sinn.
Du oppe var med sola, naar faulen sang i top, om klokka laa i lomma, du tok ho sjeldan op.		Du åppe var me solæ når fæuer 'n sang i tåpp; åm klåkkæ lå i lommæ, du tokk o sjellæ åpp.
Og plaugen skar i teigen, og harva beit og reiv, og Trina kom med kornet til kake og til leiv.		Å plæuen skar i tæien, å hærvæ bæit å ræiv, å Trinæ kåmm me kønne te kake å te læiv.
Og øksa sang i lia, og bækken ga dig dram, og Svarten maatte filte, for lasset skulle fram.		Å øksæ sang i liæ, å bekken ga dæ dramm, å Svartt'n måtte fillte, får lasse skulle framm.
Du lo, naar sola straala, og yrket dit gik godt, du lo, naar regnet sila, og arbeidet gik traatt.		Du lo når solæ strålæ, å yrke dett jikk gått; du lo når rængne silæ, å ærbie jikk trått.
Aa ta i, det var leksa du blei en mester i, aa holde ut, var konsta du øvde al di tid.		Å ta-i, de var leksæ du blæi en mester i; å hølle ut var kånstæ du øvde æll di ti.
Ja, sat det nogen tylvter i bygda rundt som Per, vi hørte mindre suting om priser, skat og vér.		Ja, satt de noen tylter i bygdæ runnt såm Per, vi hørte mindre suting åm prisær, skatt å ver.
Men Per, den blide gubben, ble baade harm og stri, om han traf vinglerier mot bibelboka si.		Men Per, dæn blie gubben, blæi både hærm å stri. åm hann traff vringlerier mot bibelbokæ si.
For Per, den sterke kjempa, i bringa var han mjuk, om kroppen hadde helsa, var sjela syndesjuk.		Får Per, dæn stærke kjempæ, i bringæ var'n mjuk; åm kråppen hadde helsæ, var sjelæ sønnesjuk.
Han villig knepte hender og bøgde ydmykt kne for himlens far og frelser, og vannt sig sjælefred.		Han vilju knefte hennær å bøgde ydmyg kne får himlens far å frælser å vannt sæ sjelefre.
Da han fik graahaarskrona, og kinnet skrukna til, og armane blei trøtte - da vekste Pers's smil.		Da'n fækk gråhårs-kronæ, å kjinnæ skruknæ tæll, å ærmæne blæi trøtte, da vekste Pers'es smil.
Han snakka med Vorherre som baanet med sin far, og venta trygt på himlov, naar tida ute var.		Han snakkæ me Vårhærre såm båne me sinn far å ventæ trykt på himlåv når tiæ ute var.
Saa kom den sisste svemnen, og livsdagen var slut. Sov godt der under tuva, du gjeve Kodalsgut!		Så kåmm dæn sisste svemn'n, å lifsdaen var slutt. Såv gått der unner tuæ, du jeve Kodærsgutt !