Ulv

Fra Kodal bygdeleksikon
Hopp til navigering Hopp til søk
Den utskrivbare versjonen støttes ikke lenger eller har rendringsfeil. Oppdater eventuelle bokmerker i nettleseren din og bruk nettleserens standard utskriftsfunksjon i stedet.

I dag er det sjelden at det dukker opp ulv i Vestfold. Sist gang var rett etter århundreskiftet. Da var det en ulv som vandret gjennom hele fylket. Den kom fra Telemark, gikk gjennom store deler av fylket, gikk over isen til Nøtterøy, fortsatte nordover, og ble til slutt overkjørt av toget rett ved Drammen. Tidligere var ulven - eller skrubben eller gråbein - langt mer vanlig i Vestfold.

Siste gang det ble sett ulv i Kodal var 18. mars 1875. Da så Anton Abrahamsen Prestbyen og Abraham Halvorsen Prestbyen en ulv som kom gående over Gallisvannet tidlig om morgenen.

Før dette var det mye ulv i bygda. Ulven var da - som nå - på jakt etter sauene. Bøndene hadde derfor ofte sauene i en innhegning som lå oppe på en rabbe eller høyde. Der kunne de holde øye med sauene fra vinduene eller tunet. Nå er disse gjerdene og skigardene borte, men flere steder i Andebu kalles fortsatt disse haugene for Sauehaugen. Idde Torp (født 1802) var bare lita jente da skrubben ville ta et lam fra henne. De dro i hver sin ende av lammet, men Idde hujet og skreik til skrubben slapp.

Ole og Kristian Stålerød var brødre (født på begynnelsen av 1800-tallet). De reiste til byen med et lass lekter. På veien traff de sju-åtte gråbein som satt og hylte mot dem.

Ole Rennesik kjørte kull til Hagenes­verket (et jernverk på grensa mot Hedrum). På hjemveien kom en flokk ulver etter ham. Ole hadde som flere andre et bastreip med jernlenker, fordi ulven var redd for disse lange ”ormene” som hang og skranglet slik. Men denne gangen fulgte de med allikevel. Ole kjørte så fort han kunne gjennom Nommeskogen i vestre Kodal, og rett inn i stallgangen i Svartåa, som var den nærmeste gården. Først da ga ulvene opp.

På slutten av 1700-tallet var det mye ulv i områdene mellom Kodal og Lågendalen. I de strenge kuldeperiodene om vinteren kom det til tider store flokker med ulv helt ned til bygda. Da var det ofte mulig å møte ulv helt inntil husveggen mange steder.

I Kodal var det altså i 1875 at ulven ble sist observert. Men mellom Andebu og Tønsberg ble det sett ulv flere år senere.

Ole O. Kolkinn tjente hos lensmann Jens Larsen på Berg i åra 1889 til 1896. Et år utpå vårparten ble grisepurka syk, og Ole reiste til byen etter dyrlege Kragerud. På Tem ved Sem skiftet han hest, så turen kunne gå fort. De skiftet hest på hjemveien også, og da de satte seg i sleden igjen, sa Kragerud: ”Ta denne her, du, om skrubben skulle komme”, og rakte Ole ei litt lang jerntang, som han brukte til å ta fram grisunger med. ”Å, det er vel ikke så farlig, vel”, sa Ole. ”Å jo da”, sa Kragerud, ”i natt var en ute i jordmorskyss, men han kom ikke fram for skrubben. Og i sånn skyss pleier de ikke å gi seg før det er alvor, vet du”. Dyrlegen satt foran og kjørte, og Ole satt på hundsvotten med tanga til verge. ”Ja, kommer han, så klyp han i nesa”, sa dyrlegen. Men det hendte ingenting på den turen. Ole kjørte dyrlegen hjem igjen om kvelden. På tilbaketuren var det blitt sent og nokså mørkt. I veisvingen på Brekketraet stanset Brona og ville ikke lenger. Det hjalp ikke å slå med svepa heller, hesten bare frøste i nesa og rygget bakover. Ole herjet med den en stund, han så ingenting uvanlig og skjønte ikke hva som gikk av hesten. Han reiste seg opp, holdt seg i sledekarmen, slo den med svepeskaftet og sa strengt: ”Nå ske du fram!” Da rente den til så Ole dumpet ned i setet, og den stanset ikke før de var ved Fossnes.

Grisepurka måtte de slakte, så ille det var, fordi den hadde så mange unger i seg. Det viste seg at en kokt potet hadde stoppet opp i tarmen, så innvollene var blitt helt blå rundt omkring. Nå husket de på at de hadde gitt den kokte råtne poteter, og at noen slike råtne poteter blir harde ved koking. Det var nok en slik en den hadde fått i seg.

Dagen etter reiste Ole med en annen hest til dyrlegen med et fleskestykke for å høre om det var spiselig. Ved 9-tiden om morgenen var han ved Brekkesvingen igjen, der hvor Brona hadde vært så ugrei natta i forveien. Ole stanset og så bedre etter, nå da det var lyst. Og helt ut på veikanten mot skogen så han nå en dump i den svake skaren og to mindre merker foran den. I det samme kom det en mann gående, han stanset, og Ole fortalte at han lurte på om ulven hadde vært på ferde. ”Det er godt mulig”, sa mannen, ”for det gikk en over elva her i dag”. De så seg omkring. ”Ja, se der sitter ‘n”, sa mannen og pekte bort mot Rygg-traet, på den andre siden av elva. Og da så Ole udyret, han også.

”Der kan du se”, sa dyrlegen da Ole kom tilbake og fortalte hva som var hendt.