Nommedamulykka i 1781

Fra Kodal bygdeleksikon
Hopp til: navigasjon, søk

I 1781 druknet 10 ungdommer i NommedammenHvitstein. Dette er en av de mest alvorlige ulykkene som har skjedd i Kodal.

I Andebu kirkebok for 1781 er det notert følgende:

  • "8 Personer, tilligemed 2 unge Piger fra Numme, druknede i Numme-Dammen 2den Søndag efter Paaske. De 8 fra Kodal blev begravet 8. mai. En Dreng, som ogsaa faldt i Vandet blev reddet."

Så følger navnene på de åtte fra Kodal:

  • "Nils Jakobsen Tveitan, 16 Aar, Ivar Amundsen Gjerstad, 23 Aar, Anne Andersdtr. Hvitstein, 19 Aar, Sibille Andersdtr. Hvitstein, 15 Aar, Kari Jansdtr. Snappen, 16 Aar, Hans Torgersen Skoli, 15 Aar."

De to fra Nomme ble her ikke nevnt ved navn da Nomme den gang lå i Hedrum, og de ble begravd ved Hedrum kirke. De to var Inger Larsdatter Nomme, 12 år og Kari Torstensdatter Nomme, 14 år.

Denne sørgelige hendelse skal ha foregått på følgende måte: Søndag 29. april 1781 (andre søndag etter påske dette året) var en flokk ungdommer samlet ved Nomme i Vestre Kodal (Nomme lå den gang i Hedrum). Her ble de enige om å binde sammen en flåte av stokker og så ro over Nommedammen fram til Tveitan, hvor bygdas ungdom for øvrig skulle samles til moro. Det skal ha vært 11 ungdommer som tok plass på flåten. Vi vet ikke sikkert hvordan ulykken hendte, men av de 11 omkom 10, bare 1 berget livet.

Om denne triste ulykken, som må ha gjort et voldsomt inntrykk, ble det skrevet en vise, som ble sunget i bygda i gamle dager. Den gjengis her slik den ble framsagt av Johannes Pedersen Tveitan 25. mai 1935 og nedtegnet av Kr. Gallis:

   En liden ungdomsskare
   som ved Nommedammen vare,
   de bygde sig en flåde i en hast,
   bandt den sammen med bare bast,
   og flåden den brast,
   og de ti sank ned i en hast.
   To unge karle fra Gjerstad var,
   fra Tveitan to tillige,
   fra gården Skoli òg en var,
   fra Hvitstein trende piger.
   En liden pige fra en plads,
   hun måtte med og ikke slapp,
   thi Gud har det så laget.
   en liden pige fra Nomme var,
   hun gråd g gav sig såre,
   hun bad de vilde til landet far’,
   vi kommer visst i våde.
   De agted ei på hendes ord,
   men satte lenger ut på flod,
   og og flåden istykker ginge.
   Der lå de alle elve,
   i lige stor en fare,
   da ingen redning var at se
   for denne unge skare.
   De befalede Gud sin arme sjel,
   klokken var seks om søndags kveld,
   da de indtog i evighed.

Else Sørensen Nomme (født 1796) hadde sunget denne visen. Om den ene som berget livet fortalte hun følgende:

  • "Den ellevte som var ved Nommedammen da denne ulykken hendte, skal ha vært en som het Hans Snappen (født 1767, død 1797, sønn av Jan Hansen og Live Olsdatter). Han hadde berget seg opp på en torv. Han skulle ha sagt at han så de krabbet på bunnen, og de grep fatt i bena hans og ville dra han nedi. Det skal ha vært han som hjalp mest til med å gjøre istand flåten. Etter denne hendelsen ble han rar av seg. Han fikk da det råd at han skulle gå til KOdal kirke tre torsdagskvelder på rad. Første torsdagskveld hørte han ingenting, neste gang hørte han et drønn fra gravene, og den tredje kvelden fikk han snakke med dem alle unntatt en. De hadde lovet at de skulle møte ham på det siste. Da han døde, lå han og smilte."