Andebu telefonforening

Fra Kodal bygdeleksikon
Hopp til: navigasjon, søk

Andebu telefonforening ble stiftet i 1895 med sogneprest Peder Nissen Thaulow som initativtaker.

Thaulow sendte tidlig i 1895 en henvendelse til Andebu Sparebank og Andebu kommune om bidrag til et telefonanlegg i kommunen. Sparebanken ble bedt om et bidrag på 1.000 kroner. Forstanderskapet i sparebanken vedtok i mai 1895 å kjøpte 20 aksjer til pålydende 50 kroner. Et medlem stemte mot. Det var en eldre gårdbruker som ikke hadde noen interesse for framtida. Han undertegnet også protokollen "med påholden penn". Sparebanken besluttet samtidig å bli abonnent.[1]

Andebu telefonforening fikk 12. juni 1895 konsesjon for drift av telefonnett i Andebu kommune , Vivestad sogn i Ramnes kommune, og i Arnadal og Skjee sogn i Stokke kommune. Senere samme år fikk selskapet konsesjon på telefonnett i den del av Hedrum kommune som grenset til Andebu.

Tønsberg hadde fått telefon i 1883 med konsesjon tilhørende Elektrisk Bureau, men denne ble i 1895 overtatt av Tønsberg telefonforening. En ekstraordinær generalforsamling i Tønsberg telefonforening vedtok 25. februar 1895 at telefonnettet i Andebu kunne kobles sammen med nettet i Tønsberg. Det skjedde ved at ei linje fra Andebu ble koblet direkte til hovedsentralen i Tønsberg. Fra Sem og inn til sentrum hang linjen i stolpene til Tønsberg telefonforening, men det var Andebu telefonforening som hadde ansvaret for vedlikehold av linjen. Det var fri telefonering mellom nettene, men med samtaleavgift som innenfor hver forenings nett.[2]

Lokalhistoriker Johan Liverød forteller følgende om innføringen av telefon i Andebu:[3]

Før telefonen kom var det nærmeste sted man kunne telefonere fra Fossnes landbruksskole. Man kjørte dit og telefonerte, særlig hvis det var doktor om å gjøre. Da måtte man sprengkjøre til Fossnes, telefonere til doktoren i Tønsberg, og også han kom sprengkjørende til Fossnes for derfra å bli kjørt i største hast til hjemmet hvor man hadde legebehov.
Det var en vårdag i 1896 at jeg sto i gården på Bråvoll og så østover mot Stålerødgårdene, og rett ned for fryggerhuset til Abraham Andersen i Vestigården fikk jeg se en mann gå rundt og rundt og rundt mens han kom nærmere og nærmere. Jeg trodde naturligvis det var en gælen mann, helt til han kom til husene til onkel. Da fikk jeg se at det var telefontråd han gikk og viklet av seg. Det skulle være telefonsentral på Bråvoll, og onkel Anders og tante Sofie skulle være sentralholdere på bisentralen der. Hovedsentralen for Andebu skulle være på en gård på Askjem, med Anton Hansen og hustru Karen som sentralbestyrere. Og det gikk her som på så mange steder, at stedet eller gården fikk navn etter de som var der, og man hørte aldri annet enn Karen og Anton-sentralen.
På Bråvoll passet det godt å ha sentral, stedet lå fint til, blant annet som talestasjon. For i førstningen var det ikke så mange som hadde råd eller anledning til å ha telefon selv. Prisen pr. samtale for ikke-abonnenter var 20 øre, for aksjehavere 10 øre pr. samtale. Årskontingenten var 15 kroner.

I 1907 ble konsesjonsområdet utvidet til å omfatte en del av Sandar kommune.

I 1956 ble konsesjonen for Kodal overtatt og automatisert av Sandefjord og Omegn Telefonforening etter avtale med Telegrafverket.

Televerket overtok i oktober 1974 Andebu telefonforening. Foreningen, som hadde 708 abonnenter, var da det siste private telefonselskap i Norge. I tidsrommet 1936 til 1974 innløste Telegrafverket/Televerket minst 233 private telefonselskaper.

Referanser

  1. Hoff, Bjarne: Andebu sparebank 1863-1963. Andebu, 1963. Side 57.
  2. Tønsberg Telefonforening 1883 - 1933. Tønsberg, 1933. Side 22.
  3. Liverød, Johan: Da telefonen kom til Andebu. Tønsbergs Blad. 9. mars 1965